Jeg er så heldig å være tante til ei lita frøken som ble to i sommer. Og da jeg var i hjemtraktene i høstferien, måtte selvfølgelig tanta ha med seg gullet sitt rundt omkring. Det var da vi kjørte forbi kirkegården, at prinsessa i baksetet ba oss om å stoppe for å gå og se på ”tante Karla” si grav. Hun var tante til meg og til pappaen til jenta, men av en eller annen grunn så har den vesle jenta fått et forhold til vår avdøde tante sin grav.
Hun ville gå selv, og begynte å løpe rundt på kirkegården. Da måtte tante være streng og si at hun ikke fikk løpe rundt og ta på pynt og blomster på gravlunden. Det var som å trigge jenta, for hun stakk i vei og plutselig ropte hun ut ”Se tante, der er Kaija sin bokstav!!!!” Og riktig nok var det hennes egen første bokstav ”K” hun hadde funnet på gravsteinen til tante.
Så flink du er, svarte jeg. Og vi fortsatte å gå. Plutselig skyter den lille kroppen fart igjen, for nå hadde hun fått øye på farens bokstav. ”Ser du tante, pappa sin bokstav?”. "Og der er mamma sin..." Sånn fortsatte hun videre. Det er ingen hemmelighet at jeg ble mektig imponert over den lille frøkna som allerede har så stor forståelse for bokstavene. Det ble til at hun pekte på bokstaver på steiner rundt omkring, uten helt å få lov til det.
Det ble selvfølgelig samtaleemnet da vi kom hjem igjen. Da fikk jeg vite at hun faktisk klarer å lage de bokstavene hun har et forhold til både på papir og ved hjelp av tastaturet. Hun kan finne fram til sine bokstaver på tastaturet om du spør henne om det, og for ei tante som skal bli pedagog, så ble det en mektig stolt opplevelse å se at jenta som nettopp var blitt to, allerede hadde imponerende kunnskaper om bokstaver.
Så det er kanskje noe med det at barn begynner sin skriftspråklige utvikling allerede nesten i babystadiet…? Ikke vet jeg, men det skjer tydeligvis i alle fall lenge før skolealder. Min lille "arbeidsmaur" som jeg hadde med på tur, viste meg i alle fall at et barn kan lære mye om skriftspråket vårt med de rette input`ene allerede fra de er nesten i babystadiet...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Dette var artig å lese. Jeg opplever nesten det samme med min sønn, som nettopp har fylt 2. Her er det ikke gravsteiner, men bilskilter som gjelder. Det går mest i hans egen bokstav og 8-tall, veldig gøy:)
Dette var morsomt å lese. Jeg ble skikkelig imponert over tanteungen din. Det er helt utrolig hva de små kan, de får med seg og lærer det mest utroligste. Jeg tror nok det er lett å undervurdere dem.
Hei Linda!
Det at du har erfart med din sønn at han har funnet interesse for bilskilter, er jo også en form for språklig bevissthet. Vi ser her to artige eksempler på hva to små på samme alder har fått inn. Og det virker som interessene er forskjellige, og at de gjennom de kanaler de liker, tilegner seg læring som har stor betydning for deres framtid. Fin-fin lesing:)
Hei Rita!
Ja du kan tro at det var ei til som ble imponert over tanteungen sin, da hun gikk rundt og studerte hva denne lille jentungen hadde for seg... og så på et slikt sted da!!! Vi hadde oss en riktig god latter hjemme hos mor og far etter den episoden.. Så det gjelder å ha øyne og ører åpne for de minstes kunnskaper også. :)
Legg inn en kommentar